Dette med kjønn er noe jeg tenker en del på, både generelt, og nå i svangerskapet. Selv er jeg altså jente. På mange måter er jeg nok ganske «jentete» også, hvis man skal gå inn i de tingene som kan sies å være typisk for jenter. Samtidig er jeg opptatt av likestilling, like-lønn, like muligheter osv. De tingene som får merkelappen «jentete» er ofte ganske overfladiske, evt til og med negative ting, og det syns jeg selvfølgelig er trist. For meg er det ikke noen motsetning mellom det å være opptatt av klær og smykker, og det å være høyt utdannet og samfunnsengasjert. Begge deler er sider av meg selv som jeg setter pris på. Det henger sikkert sammen med min oppvekst. Jeg har alltid likt romantiske ungpikeromaner og selv som liten lessa jeg på med plastperler, hatter, vesker og solbriller. Samtidig klarte jeg å bli relativt voksen uten noen gang å ha tenkt tanken på at mitt kjønn skulle ha noen som helst innvirkning på mine evner eller muligheter her i livet.
Som voksen ser jeg imidlertid at vi fortsatt har litt å gå på når det gjelder likestilling. Og det er selvfølgelig viktig for meg at mine barn skal ha den samme innstillingen som jeg med tanke på egne evner og muligheter. Jeg ønsker å oppdra dem til å bli reflekterte og omtenksomme personer som tar valg kun ut fra hva som passer for dem, og ikke er begrenset av samfunnet.
Noen mener at vi oppdrar barn av forskjellig kjønn på forskjellig måte, og at dette innebærer at vi viderefører forskjellsbehandling på bekostning av likestilling. Noen går så langt som til å ville oppdra barna sine helt kjønnsnøytralt. Så kjønnsnøytralt at ingen, ikke en gang barnet selv, får vite hvilket biologisk kjønn barnet er født med. Ingen får skifte bleie på barnet, som får kjønnsnøytralt navn og ellers omtales f.eks. med pronomenet «hen». Jeg syns at dette grenser til barnemishandling. Riktignok formildes det av at prosjektet er dømt til å mislykkes. De fleste av oss må før eller siden sende barnet i barnehage, eller ha barnevakt. Før eller siden begynner barnet på skolen og må tilhøre enten gutte- eller jentegarderoben. Alle mennesker har et personnummer, som blant annet avslører hvilket kjønn vi er født til. Det er ikke mulig å helt skjule en persons kjønn. Men jeg syns altså det er problematisk å prøve uansett. Jeg tror at mennesket har et behov for orden, det er en grunn til at vi kategoriserer verden rundt oss. Det er selvfølgelig viktig at vi ikke bruker kjønnsdikotomien som prinsipp for utdeling av goder eller grunnlag for lovgiving. Men det betyr ikke at den ikke har noe for seg.
Jenter og gutter er litt forskjellige. Ikke nødvendigvis i en sånn kjønnsdeterministisk forstand, jeg mener ikke å si at det er vårt kjønn som avgjør egenskaper osv. Men enkelt sett er det i alle fall sånn at jenter har innover-tiss og gutter har utover-tiss. Hvor viktig er det? Jeg vet ikke. Men det er i alle fall sånn.
Det å skjule dette for barnet er å nekte barnet kunnskap. Og jeg tror at det å nekte barn kunnskap aldri er nøkkelen til fremgang. Det kan være interessant som et slags sosialt eksperiment, men jeg syns ikke det er riktig å la barn være prøveklutene i sosiale eksperimenter.
De fleste av oss har et mer eller mindre bevisst tankesystem rundt dette. De fleste av oss har meninger om likestilling i hjem og på jobb. Vi har meninger om homofiles rett til ekteskap og adopsjon eller assistert befruktning. De politiske standpunktene vi tar avgjør hvor på skalaen vi ender. De færreste av oss går så langt som til å prøve å holde våre barns kjønn skjult. Noen har sagt at de går for «kjønnssensitiv» fremfor «kjønnsnøytral» oppdragelse. Jeg er litt usikker på hva jeg syns om begrepene, men sånn jeg forstår innholdet i begrepene ligger dette nærmere mitt eget ståsted.
Jeg er mamma til ei jente, og i ferd med å bli mamma til en gutt. Kommer jeg til å oppdra dem forskjellig? Umulig å si på forhånd selvfølgelig, men jeg tror det. Ikke nødvendigvis fordi de er en gutt og ei jente, men fordi de er to forskjellige personer. De vil sannsynligvis ha litt forskjellige personlige egenskaper, litt forskjellige evner, litt forskjellige utfordringer. Tilfeldigheter kommer til å føre dem ut i litt forskjellige situasjoner. Og de fortjener å bli behandlet som de unike individene de er.
Når jeg ble mamma for første gang var vi litt med i en barselgruppe med andre mødre som fikk barn samme måned. Det var vel omtrent halvparten jente- og gutte-babyer. Men samtlige av de andre babyene gikk i «kjønnsnøytrale» klær i beige, brunt, blått og hvitt. Det er kurante farger det altså, men påfallende når alle velger det. Etter hvert ble det også gjort eksplisitt at alle mødrene valgte det bevisst som en slags protest mot rosa og jentete klær. Sånt får jeg litt noia av. Målet var kanskje å sørge for at ikke alle jenter skulle være like, men resultatet var at alle barna ble like i stedet. Så da fikk datteren min på seg rosa Hello Kitty-body neste gang vi skulle møtes. Rosa er bare en farge. Jeg syns ikke alt trenger å være rosa, men som en av mange farger er det vel helt kurant. Det er også en smakssak selvfølgelig, jeg syns at rosa kan være ganske fint. Jeg kler rosa ganske godt selv. Det er vel ikke bedre med en beige/blå tvangstrøye enn en rosa? Fremmer det egentlig likestillingen å skjule at man er jente? Hvorfor betyr kjønnsnøytral i praksis at man skal ligne mer på en gutt?
I dag har jeg rydda bort litt klær som datteren min har vokst fra. I samme slengen så jeg over babyklærne, og grovsorterte ut de klærne som jeg tenker at ikke passer nå som vi får en liten gutt. Og jeg må si jeg syns det var mye vanskeligere å vurdere. For i praksis kan jo ei jente ha på seg hva som helst. Det er lite som er for «guttete» til at ei jente kan ha det på seg. Men andre veien? Her møtte jeg meg selv litt i døra. Hva syns jeg at en gutt kan ha på seg? Hva vil jeg være komfortabel med at min sønn skal ha på seg? En del ting syns jeg var lett. Det aller mest rosa, og f.eks. kjoler ble sortert ut. Hvis det var for mye blonder eller rysjekanter også. Enkelte motiver eller hvis det f.eks. sto «pappas lille jente» røyk også. Klær som er rød, oransje og gule funker. Men hva med lilla? Blir det litt feminint? Hvite bodyer med lyserosa sømmer? Regnbuestripete sokker med innslag av rosa? Grå sokker med sølvglitrende prikker? Ikke ting jeg ville kjøpt til en gutt kanskje, men kan det brukes når vi allerede har det. Til syvende og sist beholdt jeg alt jeg var i tvil om. Kanskje det er lettere når man faktisk har en gutt her å kle på.
Det var en ting til jeg støtte på i denne opprydningen. Det er ikke det at jeg er så kjempeopptatt av jenter, eller av klær. Og i utgangspunktet er det det samme om jeg får gutt eller jente. Samtidig er det ikke noe å legge skjul på at jeg er glad jeg fikk en datter først. Det skrives en del for tida om at det er så irriterende at damer liksom må ønske seg jente, og kanskje er det dust av meg å si at jeg gjorde det. Men det er nå en gang sannheten. Jeg har en super-macho mann, og en svigermor med to sønner. Det går i jakt og fotball hele tida. Jeg er ikke spesielt opptatt av jakt og fotball. Nå er det selvfølgelig, og heldigvis, ikke sånn at min datters interesser styres av hennes kjønn, og det er heller ikke sånn at man er garantert noe bedre forhold til et barn av samme kjønn. Men jeg har et godt forhold til min mor, og jeg er glad for å få oppleve å ha en datter. Når jeg nå skal ha nummer to var det en slags vinn-vinn situasjon. Jeg ville blitt kjempeglad for ei jente til, ei lillesøster til datteren min. Og jeg ble kjempeglad når vi fikk vite at vi skulle ha en gutt. Det er litt nytt og rart, men mest stas. Når jeg sorterte ut jentebabyklærne i dag var det likevel med et lite stikk av vemod i hjertet. Det var mye klær jeg likte godt, klær som minnet meg om den første tida som mamma, og om den babyen datteren min var. Det blir et slags symbol på at den fasen er over for datteren min, den tiden får vi ikke tilbake. Og noen lillesøster får hun med all sannsynlighet ikke. Vil hun kunne få et like nært forhold til broren sin som jeg har med min søster? Jeg vet ikke, men jeg håper det.
Det er forskjellig hvor bevisste og prinsippielle vi er som foreldre, men jeg tror at uansett møter vi oss selv i døra stadig vekk. Det er en del av foreldrerollen. De fleste foreldre med jentebarn opplever uansett at barna får en rosa fase. De begynner i barnehagen og treffer andre barn med rosa Hello Kitty-klær, og så er det gjort. Enten barn av foreldre som ikke er så opptatt av det, eller av foreldre som har resignert. Det kan tenkes at min lille gutt blir en sånn beige- og blåkledd gutt. Kanskje vil jeg ubevisst fremelske og oppmuntre at han skal være tøff og hun skal være flink. Kanskje vil jeg gå i de samme fellene som så mange andre. Men det er i alle fall viktigere for meg å oppmuntre dem til å være aktive, reflekterte og snille barn. begge vil oppmuntres til å klatre i trær, og til rollelek med dukker. Jeg håper jeg vil klare å se dem for de individene de er, og gi dem det de trenger. Og jeg håper de vil bli barn som vet hvem de er, og som tar gode valg for seg selv. Og som kan bidra til å gjøre verden bedre på sin helt egen måte.
En sunn kropp i en sunn kropp 