Fødselen

Skal vi se, det siste jeg skrev før fødselen var dagen før termin. Da hadde jeg hatt rier siden i ti-tida kvelden før, og blitt strippa på sykehuset.

Utover natta økte riene i styrke, uten at jeg følte at de hadde noe mer effekt av den grunn. De dabbet fortsatt av når jeg la meg ned, selv om de ikke ble borte. Jeg begynte å bli mer sliten, og mer fortvila over at det tilsynelatende ikke gikk noe fremover. Mannen ble sendt på jobb, og jeg hadde en tøff dag hjemme. Tidvis gråt jeg meg gjennom riene, i ren frustrasjon. Riene gjorde på det tidspunktet mer enn vondt nok, men som sagt følte jeg altså ikke at det skjedde noe der nede.

I fire-tida på ettermiddagen, etter at mannen var ferdig på jobb, tok vi en tur på sykehuset. Jeg var ikke så optimistisk akkurat, men ville gjerne ha sjekket fremgangen i alle fall. Både for å kanskje roe meg litt mentalt, men også litt sånn praktisk med tanke på hvordan vi skulle gjøre det med 3-åringen. På sykehuset traff vi enda en hyggelig jordmor. Vi tok en ctg/sparketest, men babyen hikket så mye at testen ikke kunne brukes. Jordmor sjekket åpningen, og den var helt lik dagen før. Det hadde altså ikke skjedd mye på de 30 timene siden jeg ble strippa. Hun syns imidlertid det var litt mykt, og hun var optimistisk om at det kunne gå fremover. Hun røsket litt til, og ba oss bli på sykehuset en stund. Vi måtte uansett få tatt en ny sparketest uten hikking før vi evt fikk dra hjem. Vi gikk for å spise litt, og var tilbake hos jordmor nesten 2 timer senere. Jeg kjente også denne gangen god effekt av strippingen, riene ble kraftigere og kom hyppigere. Særlig rett etterpå var det ganske voldsomt. Når vi kom tilbake hadde det endelig skjedd litt. Det var da rundt 3-4 cm, mykere, og mormunnen hadde begynt å sentrere seg litt. Jordmor valgte da å legge oss inn, med håp om at det ville gå fortere nå. Sparke-test og blodtrykk var fine, og jeg var ved betydelig bedre mot.

Klokka var vel rundt 19 når vi kom oss inn på et rom på føde A, som altså er den jordmorstyrte avdelingen. Rommet var hyggelig, og veldig annerledes enn fødestuene på føde B. Det var en vanlig seng der, yoga-matte og en sånn stor treningsball som man kan sitte og gynge på. Vi hang en stund på rommet, så gikk vi og spiste litt. Rundt kl 22 fikk jeg en pinex og tok meg en slags lur i en times tid. Luren ble jo avbrutt av riene selvfølgelig, men jeg fikk da hvilt i alle fall. Jeg er veldig glad jeg gjorde det. Både fordi jeg var ekstremt trøtt og trengte å hvile meg litt før jobben skulle gjøres, men også fordi hvilen gjorde at riene tok seg godt opp.

I denne fasen syns jeg det funka veldig fint å gynge på ballen både under og mellom riene. Ellers sto jeg lent over senga når jeg hadde rier, det funka også. Jeg syns jeg håndterte situasjonen bra igjen, og det minte meg om stemningen når datteren min ble født. Jeg pustet dypt, og var forventningsfull og glad. Jeg fikk mye skryt for at jeg jobba bra med riene.

Etter luren sjekket de fosterlyden med doppler, den var fortsatt fin. Åpningen ble sjekka, den var da 4-5 cm. Vi hadde en veldig fin jordmorstudent som styrte showet, sammen med en jordmor selvfølgelig. En time etter var åpningen fortsatt rundt 5 cm, og vannet ble dermed tatt. Jeg må si det føltes veldig rart å ligge på den senga og få tatt vannet. En sånn seng, med madrass og sengetøy, er liksom så hverdagslig, litt rart å la fostervannet komme der liksom. Men det var jo lagt ned sånne underlag så klart. Uansett, vannet var misfarget, så da fikk vi ikke være på føde A lenger, men måtte inn på den mer medisinske føde B. Det var forsåvidt det samme for meg. Heldigvis fikk vi ta med oss jordmorstudenten, vi fikk ny jordmor. Vel inne på føde B ble jeg lagt i tradisjonell fødestilling, så de kunne få satt rier-måler på meg, og hjerte-måler i hodet på babyen. Åpningen ble sjekket igjen, den var fortsatt 5 cm. Dette var vel ca 1 time etter at vannet ble tatt. Jordmora røska ordentlig til. Litt merkelig å bli så mye røska med der nede, av så mange folk. Kroppen er rar.

Etter dette endret fødselen seg veldig for min del. Kroppen heiv seg inn i noen voldsomme rier uten pause mellom. Det gjorde ekstremt vondt, altfor vondt til at det var så lang tid igjen. Jeg regnet på det tidspunktet med at det ville være i alle fall 3-4 timer igjen. I den første fødselen min tok det 7 timer fra 5 cm til fødsel, og jeg regnet med at det ville gå fortere denne gangen siden det både var 2. gang og fordi vannet allerede hadde gått. Men 3-4 timer med de riene og de smertene var mer enn jeg klarte tanken på. Jeg fikk lystgass, og syns det var ekstremt ekkelt. Jeg ble kvalm og svimmel og det svartna for meg. Men likevel hjalp det på en måte, først og fremst fordi det tvang meg til å puste. Uten lystgassen holdt jeg bare pusten. Det kan jo forresten godt hende det var riene, og ikke lystgassen, som gjorde at jeg følte meg så dårlig. Uansett kastet jeg opp utover hele mannen min. Igjen med tanke på at det var lang tid igjen ba jeg om epidural. Der og da var det eneste jeg tenkte på å bli kvitt smertene. Jeg ble bedt om å sette meg på kne og lene meg på sengeryggen. Flyttingen fremkalte en rekke nye stormrier. Jordmødrene og mannen min prøvde å berolige meg, men jeg skjønte liksom ikke hva de sa, eller hva det betydde. Jeg kjente at babyen presset seg ned helt av seg selv, jeg hadde overhodet ingen kontroll. Men jeg skjønte fortsatt ikke hva som skjedde. Det kom inn barnepleier, de klipte av meg trusa, og jeg fikk beskjed om å presse. Jeg skjønte fortsatt ingen ting.

Så fikk jeg beskjed om å legge meg ned igjen, og jeg ble utrolig oppgitt. Jeg hadde jo akkurat reist meg. Riktignok ba de meg jo om det fordi jeg hadde sagt at jeg ikke klarte å presse i den stående stillingen, men jeg så liksom ikke den sammenhengen.  Når jeg la meg på ryggen igjen sa de at jeg ikke trengte lystgassen lenger, og jeg tenkte at det visste vel ikke de noenting om. Men jeg lot dem ta den, pressa noen få ganger, og så var han hos meg. Verdens fineste lille gutt. Fra åpningen ble vurdert til 5 cm siste gangen hadde det gått 20 minutter.

Han ble lagt på brystet mitt, og han var helt perfekt. Jordmødrene holdt på med sitt, presset på magen, satte sprøyter og stikkpiller for å forhindre blødninger. Tok imot morkaka og sydde noen få pyntesting. Jeg syns det var irriterende og besværlig. Merkelige greier. Når datteren min ble født syns jeg ikke de tingene gjorde noen ting, det var en del av det som skulle gjøres liksom. Men den gangen her var jeg utålmodig. Rart også at man kan syns at disse tingene, som sammenlignet med fødselssmertene er omtrent som myggstikk, likevel gjør vondt. Uansett, det som skulle gjøres ble gjort, og vi fikk gå inn på familierommet på fødestua. Jeg ammet lillegutt, og vi fikk litt å spise. Atter igjen ble jeg sjokkert over at det er mulig å føle seg så normal så raskt etter noe så voldsomt. Jeg var så glad og lettet og kunne nesten ikke tro at svangerskap og fødsel endelig var over.

I og med at fostervannet var misfarget var det en stund uklart om vi fikk lov til å bo på barselhotellet, men siden alt annet var så bra bestemte jordmor seg til slutt for at vi skulle få lov. Riktignok under forutsetning av at jeg klarte å tisse før det hadde gått 4 timer, noe jeg klarte så vidt.

Så kl 7 på morgenen lørdag 27.10. ble vi endelig kjørt bort til barselhotellet, klare for å fortsette på det nye livet sammen.

Det er ikke tvil om at jeg opplevde den siste fasen av denne fødselen som veldig brutal og veldig vond. Samtidig var den jo veldig fort overstått. Hadde jeg skjønt at grunnen til at det gjorde så vondt var at babyen faktisk var i ferd med å komme, og at det bare skulle vare i 20 minutter, tror jeg at jeg ville taklet det mye bedre. Jo mer tid som går, jo mer tenker jeg at denne raske fødselen på en måte kanskje er å foretrekke tross alt. Det er klart, når det først skulle ende i styrtfødsel hadde det vært fint å slippe dagesvis med tullerier først. Men alt i alt gikk det jo bra.

Uansett er det ikke tvil om at lillegutt er verdt alt som ligger bak oss, fra prøving til spontanaborter til blødninger, sykemeldinger og kvalme til fødsel. Han er helt perfekt, og vi koser oss så veldig. Verdens fineste lille familie med mor, far, storesøster og lillebror 🙂

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Dagbok 3. trimester, Fødsel. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s