Ett år etter :)

Så var ett år gått. Og for et fantastisk år det har vært.

Jeg har virkelig nytt dette året. Jeg tror ikke det hadde vært mulig å kost mer med lillegull enn jeg har gjort. Det hadde ikke vært mulig å hatt ham mer på fanget, eller ligget mer inntil, eller nusset mer, eller å sagt oftere at jeg er glad i ham og syns han er verdens fineste lille gutt. Jeg har vært så bevisst på hvor kort denne tida er, og hvor fort den går, at jeg har knapt hatt et sekunds rastløshet og frustrasjon. Så lenge han ville det, fikk han sovne på armen min hver kveld og ble lagt sovende. Og de få gangene han ikke har villet sove når jeg har lagt ham, har jeg kost meg med å få ham til å roe seg ned. Selv om jeg syns det er unaturlig tidlig, koser jeg meg når jeg må opp kl 4 for å amme. Nå skal det sies at han har vært en usedvanlig grei gutt også, så det har vært få grunner til å være frustrert.

Jeg vet at alle er glad i ungene sine, men likevel har jeg følelsen av at ingen noen gang har vært så glad i ungene sine som jeg. Det er akkurat som om jeg er så glad i dem at det ikke er plass i kroppen min til alle følelsene, akkurat som om brystet liksom utvides, og følelsene tidvis bare renner over.

Men så kommer de jo da. Tankene om at dette er siste gang. Og jeg klarer ikke slå meg til ro med at jeg aldri skal oppleve dette igjen. Det er jo ikke det at jeg er så veldig opptatt av barn sånn i utgangspunktet, men nettopp derfor har det vært så overveldende å få disse to små, og oppleve hva det har gjort med meg. Og jeg er nok en sånn melankolsk person som aldri vil føle meg helt ferdig med å få barn, og at beslutningen om å ikke få flere må tas med en viss sorg.

Nå er det klart at en sånn beslutning ikke må tas akkurat nå heller. Men mannen er klar på at han ikke ønsker flere, og har tilbudt seg å sterilisere seg. Jeg på min side syns det hadde vært veldig deilig å slippe å tukle med kroppen, prevensjon for kvinner har jo stort sett mer bivirkninger. Så hva gjør jeg?

Først og fremst må jeg kanskje bare gi meg selv litt tid til å modne denne beslutningen. Jeg ammer fortsatt, og er fortsatt i den litt ekstra følsomme barseltida. Kanskje det blir lettere å se fremover når jeg er i full jobb og ikke ammer lenger. Jeg vet jo også at selv om babytida snart er over, er jo ikke kosen over for det. Tida ligger foran oss, full av kos og fine opplevelser, og muligheter til å bli enda bedre kjent med disse to små menneskene etter hvert som de vokser og utvikler seg.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Dagbok barsel. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s