Ett år etter :)

Så var ett år gått. Og for et fantastisk år det har vært.

Jeg har virkelig nytt dette året. Jeg tror ikke det hadde vært mulig å kost mer med lillegull enn jeg har gjort. Det hadde ikke vært mulig å hatt ham mer på fanget, eller ligget mer inntil, eller nusset mer, eller å sagt oftere at jeg er glad i ham og syns han er verdens fineste lille gutt. Jeg har vært så bevisst på hvor kort denne tida er, og hvor fort den går, at jeg har knapt hatt et sekunds rastløshet og frustrasjon. Så lenge han ville det, fikk han sovne på armen min hver kveld og ble lagt sovende. Og de få gangene han ikke har villet sove når jeg har lagt ham, har jeg kost meg med å få ham til å roe seg ned. Selv om jeg syns det er unaturlig tidlig, koser jeg meg når jeg må opp kl 4 for å amme. Nå skal det sies at han har vært en usedvanlig grei gutt også, så det har vært få grunner til å være frustrert.

Jeg vet at alle er glad i ungene sine, men likevel har jeg følelsen av at ingen noen gang har vært så glad i ungene sine som jeg. Det er akkurat som om jeg er så glad i dem at det ikke er plass i kroppen min til alle følelsene, akkurat som om brystet liksom utvides, og følelsene tidvis bare renner over.

Men så kommer de jo da. Tankene om at dette er siste gang. Og jeg klarer ikke slå meg til ro med at jeg aldri skal oppleve dette igjen. Det er jo ikke det at jeg er så veldig opptatt av barn sånn i utgangspunktet, men nettopp derfor har det vært så overveldende å få disse to små, og oppleve hva det har gjort med meg. Og jeg er nok en sånn melankolsk person som aldri vil føle meg helt ferdig med å få barn, og at beslutningen om å ikke få flere må tas med en viss sorg.

Nå er det klart at en sånn beslutning ikke må tas akkurat nå heller. Men mannen er klar på at han ikke ønsker flere, og har tilbudt seg å sterilisere seg. Jeg på min side syns det hadde vært veldig deilig å slippe å tukle med kroppen, prevensjon for kvinner har jo stort sett mer bivirkninger. Så hva gjør jeg?

Først og fremst må jeg kanskje bare gi meg selv litt tid til å modne denne beslutningen. Jeg ammer fortsatt, og er fortsatt i den litt ekstra følsomme barseltida. Kanskje det blir lettere å se fremover når jeg er i full jobb og ikke ammer lenger. Jeg vet jo også at selv om babytida snart er over, er jo ikke kosen over for det. Tida ligger foran oss, full av kos og fine opplevelser, og muligheter til å bli enda bedre kjent med disse to små menneskene etter hvert som de vokser og utvikler seg.

Reklamer
Publisert i Dagbok barsel | Legg igjen en kommentar

1 mnd

Så har det plutselig gått 1 mnd siden lillegutt ble født. Jeg tror aldri jeg har vært så glad som jeg har vært siden han kom. Jeg var selvfølgelig glad når datteren min ble født også, det var kjempestas. Men jeg tror ikke jeg skjønte helt rekkevidden av hvor fint det ville bli. Hun var både ønsket og planlagt, men likevel ble jeg tatt på senga av hvor fantastisk det er å ha henne. Nå som jeg har hatt henne i noen år ser jeg så mye klarere det potensialet for glede som ligger i ham også. Og nå har jeg jo begge to, både verdens fineste jente og verdens fineste gutt. Er redd jeg kommer til å være sånn motbydelig lykkelig fremover, at ingen orker å være sammen med meg 🙂

De første to ukene var mannen min hjemme også. Jeg er så takknemlig for å leve i et land hvor permisjonsordningene for både mor og far er så gode. For en velsignelse, både for foreldre og barn. Dagen etter at vi kom hjem fra sykehuset kom melka for fullt, og jeg hadde en runde med voldsom brystspreng. Med et litt slapt gulsot-barn ble det litt trøbbel der. Men det var lettere denne gangen enn med datteren min. Denne gangen visste jeg hva jeg skulle gjøre, og jeg hadde brystpumpe klar. Vi slapp heldigvis greit unna, jeg måtte pumpe ned det ene brystet en gang, resten klarte han og jeg sammen å få ordnet opp i. Og ellers har ammingen så langt gått ganske greit. Det hender det blir litt ubalanse i tilbud/etterspørsel, og noen dager med spreng, men det hører liksom med til situasjonen. Det var en av de sprengte dagene jeg var litt redd for brystbetennelse, brystet var hardt og litt klumpete, og jeg følte meg feberaktig og dårlig. Men det gikk seg til uten at det ble noe mer. Lillegutt spiser litt uregelmessig også, det er alt fra 1 time til 5 timer mellom måltidene. Det varierer også om han tar en eller begge sidene i ett måltid. Regner med at dette vil stabilisere seg litt de neste ukene. Den siste uka har han vært litt forkjøla og slimete, noe som har ført til mye gulping. Og da mener jeg så mye at både han og jeg må skifte klær, jeg må dusje, vi må vaske gulv, sengetøy osv. Gleder meg til det roer seg litt.

Ellers merker jeg jo at det er mer styr med logistikken med nr to. Med førstemann kunne jeg la henne styre døgnrytme, måltider, soving osv. Nå må vi også tilpasse oss storesøster. Dermed må han f.eks vekkes for å følge henne til barnehagen, bli med på allidrett osv. Han må også bli vant til støy og herjing på en helt annen måte enn førstemann. Sånn er det å være lillebror. Foreløpig går det uansett veldig greit.

Det er rart med det. På den ene siden er de første barselukene relativt usexy. Man er herja og trøtt, blør, melka renner, kroppen er ufiks. Den første tida svetta jeg veldig, særlig på føttene. Søvnmangelen har gjort at jeg tidvis har vært utålmodig og irritabel. Men samtidig har det vært en utrolig fin og idyllisk tid. Har virkelig kost meg i denne nye situasjonen og med min nye familie. Til og med når jeg har blitt holdt våken i 3 timer i strekk midt på natta, og jeg er så trøtt at jeg bare vil gråte, så ser jeg på denne lille skapningen vi har skapt, og så er jeg så glad. Like greit å være våken liksom, så går jeg i alle fall ikke glipp av noe tid med ham. Jeg bare ser og ser på ham. Den siste uka har jeg vært ekstremt lettrørt også, sikkert en kombinasjon av søvnmangel, hormoner og generell lykkelighet. Er på nippet til å begynne å grine nesten hele tiden, men bare fordi jeg syns at et eller annet er så fint. Hva som helst kan liksom utløse voldsom glede.

Publisert i Dagbok barsel | Legg igjen en kommentar

Amming av nyfødt – noen tips

Mitt utgangspunkt er vel som de fleste andres, jeg ønsker å amme dersom det er praktisk gjennomførbart. Skulle det oppstå noe som gjør at det ikke går, har jeg et avslappet forhold til det også, det går bra uansett. Jeg syns også det er viktig å respektere at folk har forskjellige situasjoner og de fleste har gode grunner til å gjøre som de gjør. Om andre ammer eller ikke blander jeg meg ikke i. Men jeg er opptatt av at amming kan være litt vanskelig, og det er det lurt å være oppmerksom på for de av oss som kan og ønsker å amme.

Begge barna mine ble født med litt gulsot. Ikke nok til at de trengte noen behandling, men nok til at de var slappe de første dagene/ukene. Dette gjorde også at de ikke hadde noe særlig matlyst, og jeg måtte den første tida «mase» på dem om å spise. Det er litt slitsomt, tar en del tid, og medfører litt melkespreng særlig i starten, men det har gått helt greit. Jeg er en av dem som får veldig mye melk når melka først setter i gang, dette skjer for meg dag 3/4 etter fødsel. Dette gjør at barna blir litt overveldet, og gir voldsom brystspreng og jeg føler meg dårlig. Litt sånn influensa-aktig, vondt i kroppen og feber.

Når datteren min var rundt 4 uker fikk jeg min første brystbetennelse og til tross for at jeg gjorde alt man skal gjøre, ble jeg ikke kvitt den. Det ble to uker med antibiotika, og etter fire uker måtte jeg til slutt inn på sykehuset og drenere ut en absess. Da løste det seg. Men jeg er nok en person som må passe ekstra på for å unngå brystbetennelse.

De sier jo at amming ikke skal gjøre vondt, men jeg er nå en av dem som syns at det tidvis kan gjøre ganske vondt. I starten syns jeg det er sårt, og jeg kan ofte ha litt vond utdrivningsrefleks. Dermed gjør det vondt i starten hver gang jeg ammer, særlig hvis det er en stund siden siste amming. Jeg har en følelse av at puppene er forbundet med skulderbladene, det er akkurat som det stråler vondt gjennom kroppen og helt bak til ryggen. Ubehagelig altså, men uansett er det verdt det.

Jeg syns altså at det har vært ganske styrete å amme de første ukene, men det har mange fordeler også. Jeg syns det er både koselig og praktisk å amme, selv om det kan være litt fysisk ubehag knyttet til det. Jeg syns det er deilig å slippe all kokingen og å alltid måtte ha med mm-erstatning, kokt vann, passe på temperatur osv. Og det er veldig greit å kunne gi mat om natta uten å måtte stå opp.

Datteren min ble fullammet til hun var seks måneder, så trappet jeg ned et måltid av gangen, og sluttet helt når hun var 14 måneder. Jeg syns det har vært betraktelig lettere så langt denne gangen, og merker veldig at det er godt å ha erfaringen fra sist. Ammingen går veldig greit så langt, og forhåpentligvis fortsetter det sånn.

Her er noen tips ut fra min erfaring:

  1. Det kan føles ubehagelig de første gangene man ammer, og man blir gjerne sår. Ikke stress, det går over. Det hjelper å lufttørke brystvortene etter amming. Ikke tørk bort melken, bare sitt med puppene i friluft og la dem tørke. Ok, du føler deg idiotisk, og ikke akkurat sexy, men det er verdt det.
  2. Hvis brystvortene føles tørre og såre, hjelper det med noen runder Purelan (salve).
  3. Jeg tror det er lurt å ikke styre med brystskjold og sånt i starten, selv om det gjør vondt.
  4. Det kan være vanskelig å sørge for at babyen tar riktig sugetak, og feil sugetak gir ekstra såre brystvorter, eller til og med sår. De skal gape høyt (Jeg leste et sted at de skal gape som om de skulle spise en hamburger, ikke suge brystvorten inn som om de slurpet i seg spaghetti. Litt corny sammenligning kanskje, men jeg syns det har funka å fokusere på det). For å få babyen til å gape høyt kan det være lurt å la brystvorten ligge litt høyt, evt dytte nesa til babyen litt med brystvorta.
  5. I starten får man gjerne etterrier ved amming. Dette er jo bra fordi det hjelper livmoren å trekke seg sammen igjen. Men det kan være ganske ubehagelig, og blir visst nok verre for hvert barn man får. Jeg opplevde det som mye mer ubehagelig denne gangen. Det tok 4-5 dager før det ga seg helt.
  6. Sitt/ligg komfortabelt ved amming, ellers det er lett å bli sliten/støl og kanskje til og med få sene-betennelse. Bygg opp med puter osv.
  7. Når jeg fikk datteren min syns jeg det var kjempevanskelig å lage en god ammestilling og sørge for godt sugetak, så jeg måtte ha hjelp av mannen min hver gang jeg skulle amme de første ukene. Etter hvert ble det jo så lett at det var helt selvfølgelig. Ikke bli stressa eller deppa, det er greit hvis det er vanskelig i starten.
  8. Når man ammer vet man jo ikke hvor mye melk barnet får i seg. Hvis du er bekymret for om barnet spiser nok, kan det være greit å få veid barnet med jevne mellomrom i starten. Hvis barnet legger greit på seg, spiser det nok. Veiing kan gjøres på helsestasjonen, enten etter avtale, eller hvis helsestasjonen har faste dager/tider hvor de er åpne for veiing.
  9. Jeg har visst super-næringsrik melk, og barna mine legger dermed mye og raskt på seg ved amming. I tillegg ba hun/ber han om mat ganske ofte. Når jeg fikk datteren min var jeg litt usikker på om det var bra. Jeg prøvde å gi henne smokk, i tilfelle hun ikke egentlig var sulten men bare tilfredsstilte suge-behovet sitt ved amming. Hun var aldri noe interessert i den smokken. I følge helsestasjonen var det bra å gi barna mat så ofte de viste interesse for det, og barn som bare får morsmelk kan visstnok ikke bli for tykke. Datteren min sin vekt stabiliserte seg med en gang hun begynte med fast føde, og hun har vært normalvektig siden. Barn som får morsmelkserstatning eller fast føde skal visstnok ikke legge på seg for mye, og må dermed reguleres på en annen måte.
  10. Begge mine har spist ujevnt i løpet av dagen. Datteren min spiste ikke på natta, men desto oftere hele dagen. Lillegutt spiser nå sjeldnere på morgenen, oftere på kvelden og sånn middels på natta. Dette vil selvfølgelig endre seg de neste ukene. Uansett er det helt greit, melkeproduksjonen klarer å tilpasse seg dette. Men de første dagene la jeg ham til regelmessig for at han ikke skulle bli slappere, for å stimulere melkeproduksjonen og for å hindre melkespreng. På sykehuset sa de at barn fra 2. levedøgn bør spise hver 3.-4. time.
  11. Ha brystpumpe tilgjengelig dag 3-4 etter fødsel/når man kommer hjem fra sykehuset. Etter begge mine fødsler har jeg trodd at melka har kommet tidligere, men når den virkelig satt inn har det skjært seg litt. Melka setter inn og gjør puppene store og harde. Dermed blir det vanskeligere for babyen å «ta tak» i puppen. De må gape høyere og suge hardere. Og så drukner de nesten (ikke bokstavelig talt selvfølgelig) fordi det kommer så mye melk.  Første gangen ble det ganske trøblete, og vi hadde en inmari vond natt der hun var sulten, jeg hadde vondt og begge gråt hele tida. Med en gang jeg fikk kjøpt en pumpe løste problemet seg noe, men det tok tid å få ordna ordentlig opp. Det ble mye pumping de neste dagene, og hun måtte få litt morsmelk på flaske. Denne gangen skjedde akkurat det samme, men nå hadde jeg jo pumpe tilgjengelig. Jeg måtte pumpe ned den ene puppen en gang, men ellers klarte lillegutt og jeg sammen å få kontroll på situasjonen. Og det har gjort stor forskjell på den første uka hjemme.
  12. Av samme grunn, ikke planlegg å gjøre noe særlig eller ha mye besøk dag 3/4 etter fødsel. Det er lurt å ha ro og prioritere ammingen akkurat de dagene melka setter inn. Jeg som har hatt litt slappe/gule barn har i alle fall opplevd at med mye besøk disse dagene blir det lett at det går for lang tid mellom ammingene, og dermed øker sannsynligheten for spreng, noe som igjen gjør det vanskeligere for barnet å ta. Og det er ekstra dumt disse dagene.
  13. Pumping er en genial nødløsning hvis ikke noe annet funker (eller hvis man trenger melk til flaske, skal ha barnevakt osv), men er ikke på langt nær så effektivt som amming. Jeg må pumpe mye lenger enn jeg må amme, og det kommer mindre melk. Det er rett og slett ganske slitsomt å pumpe hvis man må gjøre det hele døgnet. Det er altså bedre om man klarer å få ammet enn å pumpe.
  14. En fordel med pumping er at det kan hjelpe såre brystvorter å gro. Den første tida etter at datteren min ble født hadde jeg sår på brystvorten pga feil sugeteknikk. Morsmelk hjelper nemlig sår å gro, og virker desinfiserende. Og mens jeg pumpet lå på en måte brystvorten badet i morsmelk som enda ikke hadde rent ned i flasken. I tillegg fikk jo brystvorten pause fra ammingen når jeg måtte pumpe, noe som også var ok med tanke på sårene.
  15. Ikke frys, og vær særlig varm på puppene. Særlig i starten og i perioder med brystspreng. Store ammeinnlegg i ull (så store at de dekker hele puppene) og varme klær osv er bra. Dette forebygger både spreng og brystbetennelse. For meg var det å ikke fryse så viktig at jeg f.eks. måtte bruke hansker/grytevott når jeg skulle hente ting i fryseren.
  16. Hvis man får tette områder i puppene, er det viktig å prøve å få løst dem opp. Varm dusj og varme omslag før amming/pumping hjelper. Det kan hjelpe med forsiktig massasje med flat hånd. MEN, vær obs på at det er lett å bare gjøre situasjonen verre hvis man masserer feil. Prøv forskjellige ammestillinger for å få tømt hele brystet. Brystet tømmes best der barnet har underkjeven, så det kan hjelpe å finne nye ammestillinger.
  17. Hvis man har treg utdrivning kan det hjelpe med Syntocinon nesespray.
  18. For å unngå tette melkeganger/brystbetennelse er det lurt å unngå ting som strammer for mye rundt puppene, f.eks. bh med spiler. I tillegg kan for stramme bh’er/klær rundt puppene begrense melkeproduksjonen. Det gjelder å finne en balanse som gir nok støtte uten at noe kommer i klem. Jeg syns det har funka bra å ikke bruke bh i starten, i stedet har jeg brukt amme-topper som både åpnes enkelt for ammingen, og som har litt innebygget støtte. Når melka har stabilisert seg litt bruker jeg primært myke amme-bh’er uten spiler. Og så sparer jeg heller de litt finere amme-bh’ene med blonder og spiler til jeg skal noe.
  19. Drikk mye vann, og spis nok mat. Amming krever mye energi.
  20. Det er vanlig at barnet har såkalte øke-dager, hvor det er mer sultent og ber om mat oftere. Det kan være slitsomt, men det stabiliserer seg i løpet av en dag eller to.
  21. Hvis du sliter med amming, be om hjelp f.eks. fra helsestasjonen.
  22. Hvis du tror du har brystbetennelse, gå til legen.
  23. Og til slutt, hvis ammingen oppleves som veldig problematisk, dere ikke får det til, ingen råd hjelper og frustrasjonen/fortvilelsen ødelegger barseltida, så slutt heller med hele ammingen. Det finnes mye bra morsmelkserstatning, og selv om morsmelk er bra, er det mye viktigere for babyen å ha en mamma som har overskudd og er glad. Ikke vær lei deg, du prøvde det du kunne, det går bra uansett.

Se også ammehjelpens nettsider.

Publisert i Dagbok barsel, Temaer, artikler og tips | Legg igjen en kommentar

På barselhotellet, dag 1-3

Det var ekstremt godt å komme på rommet sitt på barselhotellet etter fødselen. Jeg var ganske gira, hadde mye adrenalin i kroppen. Samtidig var jeg sliten også. Jeg var i alle fall inmari glad for å få bo på barselhotellet, jeg hadde grudd meg med tanke på at jeg kanskje måtte dele rom med noen andre enn babyen. Vi hadde bestemt at mannen skulle bo hjemme med datteren vår, så jeg og lillegutt fikk enkeltrom.

Vi bodde på barselhotellet fra lørdag til mandag, noe som er vanlig oppholdstid der. Vi var kjempefornøyde med hotellet, både rommene, de som jobber der og maten. På den ene siden var det deilig å være der i fred og ro. På den andre siden var det litt slitsomt. Det var hele tiden steder vi måtte være, eller ting vi måtte være tilgjengelige for. Det er ikke så lett å time amming og måltider til mor for eksempel. Og så måtte vi til en del ekstra undersøkelser av babyen, og det visste vi aldri når ble. Så det ble vanskelig å få sovet i løpet av dagen. Men det gikk greit. Mannen og 3-åringen var selvfølgelig hos oss en del, og så hadde vi litt familie på besøk også.

Men alt i alt var det relativt rolige dager før vi dro hjem. Det var så godt å ha ham hos meg. Jeg hadde fortsatt vondt i hofte-området slik som før fødselen, men ellers føltes kroppen ganske bra. Jeg var ikke så støl som jeg var etter den første fødselen. Jeg var veldig sulten og hadde mye overskudd og energi. Ammingen gikk fint, vi sov godt om natta. Mest av alt var jeg veldig, veldig lykkelig 🙂

Publisert i Dagbok barsel, Fødsel | Legg igjen en kommentar

Fødselen

Skal vi se, det siste jeg skrev før fødselen var dagen før termin. Da hadde jeg hatt rier siden i ti-tida kvelden før, og blitt strippa på sykehuset.

Utover natta økte riene i styrke, uten at jeg følte at de hadde noe mer effekt av den grunn. De dabbet fortsatt av når jeg la meg ned, selv om de ikke ble borte. Jeg begynte å bli mer sliten, og mer fortvila over at det tilsynelatende ikke gikk noe fremover. Mannen ble sendt på jobb, og jeg hadde en tøff dag hjemme. Tidvis gråt jeg meg gjennom riene, i ren frustrasjon. Riene gjorde på det tidspunktet mer enn vondt nok, men som sagt følte jeg altså ikke at det skjedde noe der nede.

I fire-tida på ettermiddagen, etter at mannen var ferdig på jobb, tok vi en tur på sykehuset. Jeg var ikke så optimistisk akkurat, men ville gjerne ha sjekket fremgangen i alle fall. Både for å kanskje roe meg litt mentalt, men også litt sånn praktisk med tanke på hvordan vi skulle gjøre det med 3-åringen. På sykehuset traff vi enda en hyggelig jordmor. Vi tok en ctg/sparketest, men babyen hikket så mye at testen ikke kunne brukes. Jordmor sjekket åpningen, og den var helt lik dagen før. Det hadde altså ikke skjedd mye på de 30 timene siden jeg ble strippa. Hun syns imidlertid det var litt mykt, og hun var optimistisk om at det kunne gå fremover. Hun røsket litt til, og ba oss bli på sykehuset en stund. Vi måtte uansett få tatt en ny sparketest uten hikking før vi evt fikk dra hjem. Vi gikk for å spise litt, og var tilbake hos jordmor nesten 2 timer senere. Jeg kjente også denne gangen god effekt av strippingen, riene ble kraftigere og kom hyppigere. Særlig rett etterpå var det ganske voldsomt. Når vi kom tilbake hadde det endelig skjedd litt. Det var da rundt 3-4 cm, mykere, og mormunnen hadde begynt å sentrere seg litt. Jordmor valgte da å legge oss inn, med håp om at det ville gå fortere nå. Sparke-test og blodtrykk var fine, og jeg var ved betydelig bedre mot.

Klokka var vel rundt 19 når vi kom oss inn på et rom på føde A, som altså er den jordmorstyrte avdelingen. Rommet var hyggelig, og veldig annerledes enn fødestuene på føde B. Det var en vanlig seng der, yoga-matte og en sånn stor treningsball som man kan sitte og gynge på. Vi hang en stund på rommet, så gikk vi og spiste litt. Rundt kl 22 fikk jeg en pinex og tok meg en slags lur i en times tid. Luren ble jo avbrutt av riene selvfølgelig, men jeg fikk da hvilt i alle fall. Jeg er veldig glad jeg gjorde det. Både fordi jeg var ekstremt trøtt og trengte å hvile meg litt før jobben skulle gjøres, men også fordi hvilen gjorde at riene tok seg godt opp.

I denne fasen syns jeg det funka veldig fint å gynge på ballen både under og mellom riene. Ellers sto jeg lent over senga når jeg hadde rier, det funka også. Jeg syns jeg håndterte situasjonen bra igjen, og det minte meg om stemningen når datteren min ble født. Jeg pustet dypt, og var forventningsfull og glad. Jeg fikk mye skryt for at jeg jobba bra med riene.

Etter luren sjekket de fosterlyden med doppler, den var fortsatt fin. Åpningen ble sjekka, den var da 4-5 cm. Vi hadde en veldig fin jordmorstudent som styrte showet, sammen med en jordmor selvfølgelig. En time etter var åpningen fortsatt rundt 5 cm, og vannet ble dermed tatt. Jeg må si det føltes veldig rart å ligge på den senga og få tatt vannet. En sånn seng, med madrass og sengetøy, er liksom så hverdagslig, litt rart å la fostervannet komme der liksom. Men det var jo lagt ned sånne underlag så klart. Uansett, vannet var misfarget, så da fikk vi ikke være på føde A lenger, men måtte inn på den mer medisinske føde B. Det var forsåvidt det samme for meg. Heldigvis fikk vi ta med oss jordmorstudenten, vi fikk ny jordmor. Vel inne på føde B ble jeg lagt i tradisjonell fødestilling, så de kunne få satt rier-måler på meg, og hjerte-måler i hodet på babyen. Åpningen ble sjekket igjen, den var fortsatt 5 cm. Dette var vel ca 1 time etter at vannet ble tatt. Jordmora røska ordentlig til. Litt merkelig å bli så mye røska med der nede, av så mange folk. Kroppen er rar.

Etter dette endret fødselen seg veldig for min del. Kroppen heiv seg inn i noen voldsomme rier uten pause mellom. Det gjorde ekstremt vondt, altfor vondt til at det var så lang tid igjen. Jeg regnet på det tidspunktet med at det ville være i alle fall 3-4 timer igjen. I den første fødselen min tok det 7 timer fra 5 cm til fødsel, og jeg regnet med at det ville gå fortere denne gangen siden det både var 2. gang og fordi vannet allerede hadde gått. Men 3-4 timer med de riene og de smertene var mer enn jeg klarte tanken på. Jeg fikk lystgass, og syns det var ekstremt ekkelt. Jeg ble kvalm og svimmel og det svartna for meg. Men likevel hjalp det på en måte, først og fremst fordi det tvang meg til å puste. Uten lystgassen holdt jeg bare pusten. Det kan jo forresten godt hende det var riene, og ikke lystgassen, som gjorde at jeg følte meg så dårlig. Uansett kastet jeg opp utover hele mannen min. Igjen med tanke på at det var lang tid igjen ba jeg om epidural. Der og da var det eneste jeg tenkte på å bli kvitt smertene. Jeg ble bedt om å sette meg på kne og lene meg på sengeryggen. Flyttingen fremkalte en rekke nye stormrier. Jordmødrene og mannen min prøvde å berolige meg, men jeg skjønte liksom ikke hva de sa, eller hva det betydde. Jeg kjente at babyen presset seg ned helt av seg selv, jeg hadde overhodet ingen kontroll. Men jeg skjønte fortsatt ikke hva som skjedde. Det kom inn barnepleier, de klipte av meg trusa, og jeg fikk beskjed om å presse. Jeg skjønte fortsatt ingen ting.

Så fikk jeg beskjed om å legge meg ned igjen, og jeg ble utrolig oppgitt. Jeg hadde jo akkurat reist meg. Riktignok ba de meg jo om det fordi jeg hadde sagt at jeg ikke klarte å presse i den stående stillingen, men jeg så liksom ikke den sammenhengen.  Når jeg la meg på ryggen igjen sa de at jeg ikke trengte lystgassen lenger, og jeg tenkte at det visste vel ikke de noenting om. Men jeg lot dem ta den, pressa noen få ganger, og så var han hos meg. Verdens fineste lille gutt. Fra åpningen ble vurdert til 5 cm siste gangen hadde det gått 20 minutter.

Han ble lagt på brystet mitt, og han var helt perfekt. Jordmødrene holdt på med sitt, presset på magen, satte sprøyter og stikkpiller for å forhindre blødninger. Tok imot morkaka og sydde noen få pyntesting. Jeg syns det var irriterende og besværlig. Merkelige greier. Når datteren min ble født syns jeg ikke de tingene gjorde noen ting, det var en del av det som skulle gjøres liksom. Men den gangen her var jeg utålmodig. Rart også at man kan syns at disse tingene, som sammenlignet med fødselssmertene er omtrent som myggstikk, likevel gjør vondt. Uansett, det som skulle gjøres ble gjort, og vi fikk gå inn på familierommet på fødestua. Jeg ammet lillegutt, og vi fikk litt å spise. Atter igjen ble jeg sjokkert over at det er mulig å føle seg så normal så raskt etter noe så voldsomt. Jeg var så glad og lettet og kunne nesten ikke tro at svangerskap og fødsel endelig var over.

I og med at fostervannet var misfarget var det en stund uklart om vi fikk lov til å bo på barselhotellet, men siden alt annet var så bra bestemte jordmor seg til slutt for at vi skulle få lov. Riktignok under forutsetning av at jeg klarte å tisse før det hadde gått 4 timer, noe jeg klarte så vidt.

Så kl 7 på morgenen lørdag 27.10. ble vi endelig kjørt bort til barselhotellet, klare for å fortsette på det nye livet sammen.

Det er ikke tvil om at jeg opplevde den siste fasen av denne fødselen som veldig brutal og veldig vond. Samtidig var den jo veldig fort overstått. Hadde jeg skjønt at grunnen til at det gjorde så vondt var at babyen faktisk var i ferd med å komme, og at det bare skulle vare i 20 minutter, tror jeg at jeg ville taklet det mye bedre. Jo mer tid som går, jo mer tenker jeg at denne raske fødselen på en måte kanskje er å foretrekke tross alt. Det er klart, når det først skulle ende i styrtfødsel hadde det vært fint å slippe dagesvis med tullerier først. Men alt i alt gikk det jo bra.

Uansett er det ikke tvil om at lillegutt er verdt alt som ligger bak oss, fra prøving til spontanaborter til blødninger, sykemeldinger og kvalme til fødsel. Han er helt perfekt, og vi koser oss så veldig. Verdens fineste lille familie med mor, far, storesøster og lillebror 🙂

Publisert i Dagbok 3. trimester, Fødsel | Legg igjen en kommentar

1 uke, trøtt og lykkelig :)

Som dere skjønner ble det fødsel til slutt, lillegutt kom til oss noen timer etter termin, altså forrige lørdag. Jeg har aldri vært så glad og lykkelig og alt er helt perfekt. Jeg skal skrive mer senere, men akkurat nå vil jeg bare kose meg med verdens fineste lille familie 🙂

Publisert i Dagbok barsel | 2 kommentarer

40+2 Siste døgnet som gravid?

Riene startet opp igjen i 22-tida i går kveld, og har pågått mer eller mindre  hele tida siden. Det vil si, de har dabbet av litt i to omganger, når jeg tok meg en lur i 6-7-tida og i 16-17-tida.

Den første perioden kom de med alt fra 3 til 11 minutter mellom, så det er jo ganske uregelmessig. Jeg syns heller ikke de ble vonde nok, selv om de helt klart var vondere enn de foregående dagene. Jeg håpa jo hele tida at de skulle komme litt mer i system sånn at jeg kunne ta en tur på sykehuset, men til slutt ga jeg opp og gikk og la meg.

Når jeg sto opp, kom riene plutselig mye mer kasta på meg, det var akkurat som om kroppen skulle ta igjen de riene den ikke hadde fått gjennomført ordentlig når jeg halvsov. Var også kvalm og hadde mye tyngdefornemmelse og sprengt følelse i underlivet. Ble en litt klein tur til barnehagen der gitt. Men jeg tok i alle fall kontakt med føden og vi ble enige om at jeg skulle ta en tur inn. Riene kom tett i bilen, ca 8-9 rier på halvtimen. Når vi kom inn til jordmor roet de seg selvfølgelig igjen, det er jo typisk. Hun undersøkte og fant bittelitt åpning, ca 1 finger, og prøvde å røske litt for å se om det kunne gi litt fortgang. Hun syns imidlertid at mormunnen var litt stram og uelastisk enda, det er jo tegn på at det ikke er helt modent. Vi fikk beskjed om å bli i nærheten, og komme tilbake 3 timer senere for å se om røskinga hadde gitt noen effekt. I de timene tok riene seg ordentlig opp, og kom med 2 min mellomrom. De ble også mye kraftigere. Men ny undersøkelse viste at det ikke hadde skjedd noe som helst der nede, så da bestemte vi oss for å dra hjem igjen.

Etter at vi kom hjem, har riene roet seg litt igjen, nå er vi tilbake til 5-6 minutter mellom. De er er sånn passe vonde, men jeg skulle helt klart ønske meg at de både kom tettere og tiltok i styrke.

Uansett er jeg ganske optimistisk om at det kanskje kan bli fødsel i morgen. Det skal i alle fall bli veldig spennende å se gjennom det neste døgnet 🙂

Publisert i Dagbok 3. trimester, Fødsel | Legg igjen en kommentar