1 mnd

Så har det plutselig gått 1 mnd siden lillegutt ble født. Jeg tror aldri jeg har vært så glad som jeg har vært siden han kom. Jeg var selvfølgelig glad når datteren min ble født også, det var kjempestas. Men jeg tror ikke jeg skjønte helt rekkevidden av hvor fint det ville bli. Hun var både ønsket og planlagt, men likevel ble jeg tatt på senga av hvor fantastisk det er å ha henne. Nå som jeg har hatt henne i noen år ser jeg så mye klarere det potensialet for glede som ligger i ham også. Og nå har jeg jo begge to, både verdens fineste jente og verdens fineste gutt. Er redd jeg kommer til å være sånn motbydelig lykkelig fremover, at ingen orker å være sammen med meg 🙂

De første to ukene var mannen min hjemme også. Jeg er så takknemlig for å leve i et land hvor permisjonsordningene for både mor og far er så gode. For en velsignelse, både for foreldre og barn. Dagen etter at vi kom hjem fra sykehuset kom melka for fullt, og jeg hadde en runde med voldsom brystspreng. Med et litt slapt gulsot-barn ble det litt trøbbel der. Men det var lettere denne gangen enn med datteren min. Denne gangen visste jeg hva jeg skulle gjøre, og jeg hadde brystpumpe klar. Vi slapp heldigvis greit unna, jeg måtte pumpe ned det ene brystet en gang, resten klarte han og jeg sammen å få ordnet opp i. Og ellers har ammingen så langt gått ganske greit. Det hender det blir litt ubalanse i tilbud/etterspørsel, og noen dager med spreng, men det hører liksom med til situasjonen. Det var en av de sprengte dagene jeg var litt redd for brystbetennelse, brystet var hardt og litt klumpete, og jeg følte meg feberaktig og dårlig. Men det gikk seg til uten at det ble noe mer. Lillegutt spiser litt uregelmessig også, det er alt fra 1 time til 5 timer mellom måltidene. Det varierer også om han tar en eller begge sidene i ett måltid. Regner med at dette vil stabilisere seg litt de neste ukene. Den siste uka har han vært litt forkjøla og slimete, noe som har ført til mye gulping. Og da mener jeg så mye at både han og jeg må skifte klær, jeg må dusje, vi må vaske gulv, sengetøy osv. Gleder meg til det roer seg litt.

Ellers merker jeg jo at det er mer styr med logistikken med nr to. Med førstemann kunne jeg la henne styre døgnrytme, måltider, soving osv. Nå må vi også tilpasse oss storesøster. Dermed må han f.eks vekkes for å følge henne til barnehagen, bli med på allidrett osv. Han må også bli vant til støy og herjing på en helt annen måte enn førstemann. Sånn er det å være lillebror. Foreløpig går det uansett veldig greit.

Det er rart med det. På den ene siden er de første barselukene relativt usexy. Man er herja og trøtt, blør, melka renner, kroppen er ufiks. Den første tida svetta jeg veldig, særlig på føttene. Søvnmangelen har gjort at jeg tidvis har vært utålmodig og irritabel. Men samtidig har det vært en utrolig fin og idyllisk tid. Har virkelig kost meg i denne nye situasjonen og med min nye familie. Til og med når jeg har blitt holdt våken i 3 timer i strekk midt på natta, og jeg er så trøtt at jeg bare vil gråte, så ser jeg på denne lille skapningen vi har skapt, og så er jeg så glad. Like greit å være våken liksom, så går jeg i alle fall ikke glipp av noe tid med ham. Jeg bare ser og ser på ham. Den siste uka har jeg vært ekstremt lettrørt også, sikkert en kombinasjon av søvnmangel, hormoner og generell lykkelighet. Er på nippet til å begynne å grine nesten hele tiden, men bare fordi jeg syns at et eller annet er så fint. Hva som helst kan liksom utløse voldsom glede.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Dagbok barsel. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s